Chapter 1
1 Ord av Forkynneren, sønn av David og konge i Jerusalem.
2 Forgjeves, sier Forkynneren, forgjeves og forgjengelig – alt er forgjeves!
3 Hva har mennesket igjen for sitt strev, for alt det strever med under solen?
4 Slekter går, og slekter kommer, men jorden er alltid den samme.
5 Solen går opp, og solen går ned, så lengter den tilbake til stedet der den går opp.
6 Den skinner og vandrer mot sør, så vender den og vandrer mot nord, mens vinden snur og skifter og tar fatt på sin rundgang igjen.
7 Alle elver renner ut i havet, men havet blir ikke fullt; dit elvene før har rent, fortsetter de å renne.
8 Alle ting går sin strevsomme gang, menneskets ord strekker ikke til. Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.
9 Det som har skjedd, skal atter skje, og det som ble gjort, skal gjøres på nytt. Intet er nytt under solen.
10 Blir det sagt om noe: «Se, dette er nytt», har det likevel hendt i tidligere tider, lenge før oss.
11 Ingen minnes det som før har hendt. Og det som skal komme, vil heller ingen minnes i slektene som følger.
12 Jeg, Forkynneren, var konge over Israel, i Jerusalem.
13 Jeg la meg på hjertet å undersøke og granske med visdom alt som blir gjort under himmelen. Det er et ondt strev Gud har gitt menneskene å plage seg med.
14 Jeg betraktet hver gjerning som blir gjort under solen. Se, alt er forgjeves, som å gjete vinden!
15 Det som er kroket, kan ingen rette opp. Det som mangler, kan ingen telle.
16 Jeg sa i mitt hjerte: Se, jeg har vunnet større visdom enn noen som har hersket i Jerusalem før meg. Mye har jeg lært å kjenne av visdom og kunnskap.
17 Jeg la meg på hjertet å lære hva som er visdom, og hva som er dårskap og uforstand. Da fant jeg at også dette er som å gjete vinden.
18 For med stor visdom følger store kvaler. Den som øker sin kunnskap, øker sin smerte.